Siden i fjor høst har alt gått galt for det lille, kompliserte landet ved Middelhavskysten. Flere analytikere sier de sjeldent har sett et land falle så raskt mot avgrunnen som det Libanon har gjort det siste året.

På formiddagen 17. oktober i fjor høst, tok Libanons finansmyndigheter et valg de siden skulle komme til å angre på.

De offentliggjorde nok en ny avgift, denne gangen på alle telefonsamtaler gjennom den svært mye brukte appen WhatsApp.

Etter år med statlig korrupsjon og økonomisk mislighold var nemlig hele Libanons finanssystem i ferd med å kollapse, og nok en avgift på befolkningen kunne kanskje utsette forfallet noe.

Politikerne i landet trodde de kunne gjøre som de ville, men avgiften ble dråpen som fikk alt til å renne over. En gnist av voldsomt sinne spredde seg den ettermiddagen.

Protestene startet i sentrum av Beirut og innen tre dager var flere hundre tusen mennesker ute i gatene, fra den sørlige grensen mot Israel til Syria-grensen i nord.

En til vanlig splittet befolkning var samlet mot en felles fiende: Deres egne tiltaksløse politikere.

Eksplosjonen i august, som tok 200 menneskeliv og skadet 6000, var et direkte resultat av politisk og administrativ forsømmelse.

Etter eksplosjonen, mens mange unge libanesere var skadet og dypt traumatiserte, var det i stor grad de unge som ryddet opp gatene og hjalp overlevende ut av ruiner. Det engelske ordet «recilliance» (motstandsdyktighet) ble brukt i flere internasjonale medier for å beskrive de unge libanesernes pågangsmot og styrke, tross vanskelighetene de lever med.

Liker du å lese nyheter på denne måten?

Visuelt, fokusert og rett på sak.